fredag 21. november 2008

Redsel ....

Jeg er redd ... jeg er redd min egen far .... i mine øyne er det ikke det du er lenger ... du ser meg ikke lenger , du ser bare rett gjennom meg , som om jeg er et spøkelse som ikke lenger eksisterer ... og når du først ser meg da er det fordi du er sur , forbanna , og fordi du har tenkt å skade meg .... ikke alltid fysisk , men du bryter meg ned totalt

Her kommer historien om mitt liv:

11 februar 1991 ble jeg født , hjemme i det her huset
Jeg hadde to eldre søstre , en som faktisk er blitt gla i meg og en som ikke lenger bryr seg
Livet mitt var fint til jeg begynte på skolen , i 7 år ble jeg mobba hver eneste dag , fikk noen venner som prøvde å støtte og hjelpe meg , som så at jeg satt alene i en krok å gråt .. de prøvde det de kunne for at jeg skulle ha det bra , de fikk meg med i leker , de fikk meg til å delta i timen , de var en gang lys punktet mitt ... så kom ungdomsskolen , ting ble bedre det første halv året , så ble det ille igjen ... folk mobba meg , men på en helt anna måte , det var ikke sånn synlig for alle og en hver , det var enkle kommentarer når jeg gikk forbi eller om jeg satte meg ved siden av dere når det var ting i gymsalen
Takk , tusen takk for at dere har vært med på å ødelegge min ungdomstid ...
i 8 klasse kommen tvilen om min legning ... jeg fikk følelser for jenter ... jeg nektet for det ... 3 år skulle det gå før jeg godtok det ... først sa jeg at jeg var bifil , ble sammen med en gutt ... men nei ... jeg er lesbisk , og jeg er stolt av den personen jeg er
slutten av tiende klasse begynte jeg å skulke , masse ... ikke bra , det vet jeg ... men var min eneste vei å slippe unna små kommentarer og andre små ting fra folk som ikke likte meg ...
videregående kom og jeg begynte på en skole uten noen fra den gamle , og det var litt godt ... en helt ny start ...
2 skoleuka måtte jeg på sykehuset , blindtarmsbetennelse ... når jeg kom tilbake var jeg mye hos legen . og dette er nå noe folk har i mot meg , jeg er så mye hos legen ... ikke kan jeg for at jeg har mangler i meg , unnskyld for at jeg eksisterer
etter jeg kom tilbake fra sykehuset så kom den første spiseforstyrrelsen , de første selvmordstankene og det aller første selvmordforsøket
siste halv året falt jeg tilbake til skulking ... og det henger fortsatt med meg nå ...
ikke bra , og jeg må forrandre meg .. det vet jeg .. og det skal jeg jeg gjøre å ...
Hele oppveksten min har mamma og pappa kranglet , det året jeg var 7 skilte døm seg , døm er gode venner ... det er greit nok men ja ... hallo ... jeg kan selv velge hvor jeg vil bo ... hvorfor nekter dere meg?
etter mamma flyttet ut har jeg sett pappa gråte mange ganger ... og nå merker jeg at jeg ikke bryr meg lenger ... hvorfor skal jeg bry meg om en person som trur jeg går på dop? som trur jeg har mentale sykdommer? som sier han er den eneste som vil meg noe godt her i livet , når jeg vet det ikke er sant
som har slått meg , som har tatt kveletak på meg , som ikke bryr seg om jeg ikke har det bra ... som ikke ser at jeg blir øderlagt fra innsiden å ut , som ikke ser at jeg ikke har det lett
Som heller ikke ser at jeg må klare meg selv , jeg er nok ikke så voksen som jeg burde , men jeg er mer voksen i huet mitt en han noengang kan forestille seg
du sier jeg aldri vil klare meg selv , det skal jeg vise deg at jeg kan ...
eneste lys punktet i dagen min er vennene mine , og kjæresten min<3
selv om vi ikke har vært sammen lenge , 12.11.08 <3, så betyr du ALT for meg Monica , vit det <3
Tonje , Tonje , Jeanette , Veronika og Monica , jeg vet faktisk ikke hva jeg skulle gjort uten dere ... dere kommer med så beroligende ord , det betyr masse for meg<3
Nå siden i går , pappa klippa sim kortet mitt i to pga fraværet mitt , så har jeg hatt selvmordstanker i huet mitt , ved siden av det som sier de må vekk , kjæresten min og mine venner ... i går .. for første gang på lenge gråt jeg meg selv i søvn .... mandag skal jeg og Tonje til barnevernet , igjen , og gjør ikke de noe er det krisesenteret i Drammen på meg
selv om det er 83 dager igjen kommer jeg ikke til å holde døm ut , det vet jeg

men ja ... orker ikke skrive mer her nå , skriver mer om jeg kommer på noe jeg
takk til dere som bryr dere , takk til dere som stiller opp , takk til dere som alltid er der for meg når jeg trenger dere , takk til dere som støtter meg , takk til dere som alltid gir meg en skulder å gråte på når jeg trenger dere , takk for alt dere gjør for meg
Det betyr masse for meg <3

3 kommentarer:

Veronika sa...

Selvfølgelig støtter vi deg og stiller opp for deg! Du er en god person, som sprer glede og latter, og vi er kjempeglade i deg alle sammen.

Vi hjelper deg gjennom det, uansett hva det måtte være, og jeg veit jeg er langt unna, men allikevel er jeg med deg! :)
<3

AngelEyes sa...

Det vet jeg Veronika og det er godt å vite =)

Det er godt å ha dere som virkerlig vil at jeg skal ha det bra , som støtter meg og alltid stiller opp<3

Blir godt når du kommer tilbake , for jeg vet du forstår meg <3

Silje Erika sa...

Utrolig historie du du delte :) Synes du er tøff som tørr å skrive sånt ^^ Stå på ^^