Ensomheten

Den kom tilbake til henne.
Den følelsen hun fryktet mer enn noe annet.
Følelsen av og være alene.
Ensomheten.

Ute gikk det småbarn.
De var med sine venner.
Det gikk ungdommer.
De leide med kjærestens hender.

Det traff henne.
Hun var ulykkelig.
Hun var alene.
Ensom.

Hun savnet det å føle seg elsket.
Hun savnet noen som holdt rundt henne om natten.
Savnet noen som kysset hennes god morgen.
Hun savnet følelsen av og tilhøre.

6 lange måneder hadde det gått.
HUn var blitt forlatt.
Blitt alene igjen.
Ensom.

Vennene hennes hadde aldri tid lenger.
De lyttet ikke lenger.
De hørte aldri på henne.
De brydde seg ikke lenger, tenkte jenta.

Hun satt der alene på rommet sitt.
Så på gamle bilder av hun og bestevennen.
Hun hadde ikke snakket med henne på flere måneder.
Hun var bare ensom nå.

Ordene.
Tankene.
Minnene.
Alt var så fjernt.

Hvorfor var det ingen som brydde seg?
Hvorfor ringte aldri noen?
Hvorfor var det ingen som var glad i henne?
Ensomheten tok sakte overhånd.