Sannheten

Alt hun sa hørtes så riktig ut.
Alle ordene hørtes føltes så ekte.
Men alt hadde vært en løgn.
Så hvordan kunne hun kreve at jeg skulle stole på henne nå.
Jeg vet hun ber meg om tilgivelse.
Men hvordan kan hun kreve det når alt bare har vært en løgn?

Jeg løp inn på rommet mitt og slang meg ned på senga.
Tårene trillet, jeg klarte nesten ikke puste.
All redselen jeg hadde hatt, den hadde stemt.
Hun hadde ikke ment et ord fra dag en.
Hun hadde alltid hatt til hensikt å såre meg, bruke følelsene mine.

Men jeg skulle ikke la meg knekke.
Ikke igjen!
Greit, jeg var dratt langt ned, men ikke faen om hun skulle få knekke meg.
Jeg reiste meg opp, tørket tårene mine og prøvde å smile.
Jeg satte på musikk og koblet helt ut.
Det hjalp alltid!

Telefonen min ringte.
En bekymret bestevenn var i den andre enden når jeg svarte.
Før jeg rakk si hei så ble jeg overrasket over en stemme jeg sjeldent hørte hos henne.
Hva hadde skjedd, hvorfor hadde jeg grått og hvorfor var jeg dratt ned?
Hun visste alt dette før jeg hadde sagt et eneste ord.
Og gud som jeg elsket bestevenninn mi!

Jeg forklarte alt.
Hun pustet lettet ut.
Før hun la på sa hun noe som fikk meg til å smile.
"Jeg er glad i deg vennen,aldri glem det!"*klikk*