onsdag 13. januar 2010

Ida - min engel, mitt alt! <3

Hellu ppl :)

Dette blir vel det tristeste innlegget skrevet på bloggen rett og slett for det er te Ida og litt om mormor.

Ida, jenta mi.
Seriøst, du ble revet vekk fra meg, fra oss, så alt for tidlig!
Hvorfor?
Det er et spørsmål som surrer i hodet mitt for tiden.
Jeg savner deg, du var og vil alltid være mitt alt!
Gud jeg savner å kunne kjenne duften av håret ditt før jeg sovner og når jeg våkner, høre latteren din utenfor døren hos dere når jeg kom for å besøke deg.
Jeg savner til og med kranglene vi ganske ofte hadde.
Jeg elsket deg, jeg elsker deg fortsatt og jeg vil alltid elske deg.
Du var min første kjærlighet og det at det snart er 2 år siden du forsvant, det er uvirkelig for meg.
Jeg vet jeg har deg med meg, i hjerte mitt, i tankene mine og i sinne mitt.
Jeg vet du er hos meg, som en beksyttende ånd, som passer på meg mens jeg sover og som bare er meg nær.
Men alikevel, jeg savner å kunne holde hånden din, kysse deg på kinnet, gi deg en klem, kysse deg før jeg reiser fra deg.
Savner måten du strøk fingrene dine gjennom håret mitt når vi så på film.
Jeg savner måten du viste meg frem til offentligheten og måten du sa til dine venner, våre venner, at du aldri skulle såre meg for da ville du såre det kjæreste i livet ditt.
Du lovet meg kjærlighet, ærlighet, nærhet og trygghet og det fikk jeg fra deg mens du levde... men hvem skal gi meg det nå?
Jeg savner deg engelen min, vit det!

~~~~~~~~

Mormor
Litt over 8 år er det siden du døde.
Jeg vet du har det bedre nå men alikevel
Du er savnet.
Savnet av meg, av mamma, av hele familien.
Til og med pappa savner deg.
Det er helt utruli.
For jeg husker deg så utruli godt.
Det er rart at du ikke lever.
Og det er 8 år siden du forsvant fra vår jord.
Du hadde det utruli vondt den siste tiden du levde
Og jeg husker at alle hjemme ble letta når du døde.
Din begravelse, det var den første jeg skjønte hva døden var for noe i.
Jeg jeg satt å gråt.
Det er fælt å tenke på.
Men ja.
Du lever i mitt hjerte